Barlind.(Taxus)

Barlind er en busk eller et tre som kan bli opp til 15m høyt,med stammer på mer enn 5m i omkrets!De kan bli over 2000 år gamle.

I Edda-diktningen er barlind nevnt som buemateriale,og i gammel norrøn mytologi var treet tilegnet bueskytingens gud,Ull.           

Hele barlind-planten er giftig,bortsett fra det røde fruktkjøttet rundt frøene.

En hest kan dø ved å få i seg kun 2 g av bladene pr. kg kroppsvekt - for mennesker er dødelig dose mellom 50-100 g.Barn kan dø av å tygge bare noen frø,mens hvis frøene svelges hele vil de ikke gjøre noen skade..

Symptomene vil vise seg etter en halv time - med brekninger,diare,sterke magesmerter.Senere påvirkes åndedrett og hjerterytme,musklene blir svake,bevisstheten forsvinner,ansiktet blir blekt og leppene blå.

Døden kan inntreffe etter en halv time ved alvorlige forgiftninger.

MOTGIFT:Kompensering av væsketap ved tilførsel av vann.Kunstig åndedrett og oksygentilførsel.Raskest mulig til lege/sykehus.

Barlind vokser vilt i Norge - langs kysten nordover til Møre.

HUMLE (humulus lupulus)

Familie:Hampefamilien.

Humlen er en av de få viltvoksende slyngplanter på våre kanter.

Den er flerårig med stiv,firkantet stengel som vrir seg mot høyre.Bladene er store,taggete og ru - utløpere og blader har små hår som griper fatt i underlaget.Den er tvebo(dvs.at det er han-og hunplanter),og det er bare hunblomstene som brukes.

Hunblomstene er tette små kongler med lysegrønn farge som blomstrer i juni/juli.                                                       

Den er mest kjent til bruk i ølbrygging.Humle er også en nær slektning av cannabisplanten.

I det første århundre e.Kr. beskriver den romerske keiser Plinius humle som en populær hageplante og grønnsak.

Om våren ble unge skudd solgt på markedene og spist som asparges.Skriftlige kilder gir den arabiske legen Mesue d.y. æren for den medisinske bruken av humle.

I Frostatingsloven fra 1200-tallet er det straff for den som stjeler epler og viltvoksende humle fra andres eiendom.Det var også lovpålagt i Norge å brygge øl til jul og det skulle regnes ut fra gårdens størrelse hvor mye de måtte brygge.Derfor kan man den dag i dag finne vill humle fra bøndenes gamle humlegårder,da de fleste dyrket urten selv.

Fra lenge før 1200-tallet har humlen vært viktig for ølbrygging og naturmedisin.

På 700-tallet begynte man å tilsette humle i ølbrygget de fleste steder i Europa fordi den satte smak på ølet,gjorde det klart og mer holdbart.

Da ølbryggerne begynte å bruke humle i England på 1500-tallet ble de møtt med stor motstand i Parlamentet,hvor planten ble beskrevet som "ondt ugress som er til skade for folk".Derfor fortsatte man å bruke andre,tradisjonelle urter som korsknapp og balsam.I Norge brukte man også pors.

I 1670 gikk en ekspert ut og sa at "humle...kan nok gjøre drikken holdbar,mentil gjengjeld gir den smertefulle sykdommer og forkorter livet".Dette var vel en sannhet med modifikasjoner - det var neppe bare humlen som gjorde skade om man drakk mye øl!!

Det første og fremst humlens bitre smak - bitterstoffene - som er årsaken til denne urtens evne til å styrke og stimulere fordøyelsen.Humle virker også beroligende og har søvndyssende effekt.Den er urindrivende og virker dempende på seksuallysten - dette fordi stoffet lupulin har en østrogenlignende virkning.Legg tøkede kongler i en pose i hodeputen for bedre søvn.

Humle er en svært voksevillig urt,og kan gro 10-20 cm om dagen i god jord.Den liker varme,sol og noe å klatre på - den kan bli opptil 12 m lang på en sesong!!

ALRUNE(Mandragora officinarum)

Den skrikende roten fra galgebakken..

Alrunen er en av de planter det er skrevet mest om og som har blitt litteraturens allemannseie i likhet med Uhyret i Seljordsvannet,Atlantis,Eldorado og Nostradamus profetier.

At vi finner alrunen blandt mysteriene skyldes det at den en gang var en forholdsvis uskyldig legeplante som med tiden ble innvevd i så mye mystikk at folketroen til sist gjorde den til den sterkeste og farligste av alle trolldomsvekster!

Den kom til å representere det uutgrunnelige og lokkende i vekstenes forunderlige verden.                                              

Mandragora-planten høre opprinnelig hjemme i de østlige Middelhavslandene.Der forkommer den sparsomt på udyrket mark og steinet beitemark.Allerede de gamle perserne og egypterne kjente til de helbredende kreftenen i de gule eller gyldenrøde bærenen,og særskilt i roten.

ganske sikkert er begge deler brukt som afrodisiaka - midler til å fremme ereksjon og dermed øke evnen til seksuelt samkvem.Biter av alrunerot er funnet sammen med annet gravgods i pyramidenes kongegraver i Egypt,og alrunen nevnes i gamle skrifter fra ca 1550 f.Kr.

Pytagoras(f. ca 580 f.Kr.) skal ha kalt alrunen for "den menneskelignende".Med litt god vilje kan man forestille seg at pæleroten som ofte er todelt,kan ligne på et menneske.

Når planten nevnes i de eldste grske lærebøkene er det som oftest bare de medisinske virkningene som interesserer forfatterne.Først under den romerske keisertiden kommer detaljer om alrunens farlige og magiske egenskaper inn.Flavius,en jødisk general og historiker(død ca100 e.Kr.) forteller at i en dal nær Dødehavet finnes en forunderlig vekst som natterstid utstråler et flammende rødt lysskjær.Det er vanskelig å komme inn på den,for den trekker seg unna når den merker at noe nærmer seg.Men får man helt urin eller menstruasjonsblod(!) over den,holder den seg i ro.Å berøre planten er direkte livsfarlig men det lar seg gjøre å plukke den:

Først må man grave forsiktig rundt den til bare den ytterste rotspissen sitter fast i bakken.Så binder man en hund til roten og går unna.Når hunden forsøker å følge sin herre,drar den planten med seg - men i samme øyeblikk dør hunden som et stedfortredende offer for sin eier.Han kan nå uten fare ta den dyrebare planten opp fra bakken.Hundekadaveret skal graves ned der planten har stått og man skal forrette en begravelsesseremoni til ære for dyret som måtte sette livet til.

Fremgangsmåten er omstendelig,men vel verdt strevet og prisen på en hund,for planten har også den egenskapen å drive bort demoner.Disse flykter i redsel bare planten kommer i nærheten av den besatte!

Det ble også påstått at idet alrunen ble trukket opp av bakken utstøtte den et så forferdelig skrik at den som hørte det falt død om av skrekk!Man brukete bare svarte hunder - dem sto det dårlig til med fra før..Skaperen ville ikke gitt dem en så uhyggelig farge om de ikke var onde dyr som fortjente å dø...

Fra å ha vært en menneskelignende vekst var alrunen blitt et fryktelig levende vesen.Det ble stadig knyttet nye tradisjoner til den,mens noen av de gamle ble glemt.Et nytt tilskudd til folketrua var at alrunen bare kunne vokse under galgen.Den kunne bare skyte opp av jorda der urin,sæd eller blod fra hengte fuktet bakken.Derav fikk planten også navnet "galgemannen".Likesom alt som har å gjøre medforbrytelse,tortur og død er henrettelsesplassen omgitt av mystikk og skrekk.Det var ikke mange som våget seg til galgebakken natterstid for å grave opp alrunen av jord som dessuten skjulte forråtnende levninger av hengte og halshogde forbrytere..

De fleste foretrakk nok å kjøpe den istedet.En ny alrune kostet en formue,den gjorde eieren usårbar i strid og ga ham "friskudd",dvs. at han traff alt han siktet på - den helbredet ham for alle sykdommer og var særlig virksom mot slikt man pådro seg på kjærlighetens slagmark!!Den hjalp eieren til å finne skjulte skatter og ingen kvinne kunne motstå dens makt og dragende kraft.

Av og til hendte det at alrunene ble lei av sin herre.Da virket den ikke og man kunne like godt selge den med det samme,ellers ble den ondskapsfull og stelte til ulykke.

Enhver som eide en alrune fikk med tiden betenkeligheter med å beholde den,for det var farlig å tilvende seg mer lykke enn det som var tiltenkt en.Det var fare for at det gikk ut over andre - summen av lykke i verden var nemlig konstant.Tok en for mye av den,fikk en annen for lite..

Men å kvitte seg med en alrune kunne være vrient,særlig hvis den var gammel og hadde hatt mange eiere.For det var med alrunene som med svarteboka "Cyprianus": den kunne ikke gis bort,bare selges for mindre enn man selv hadde gitt for den.Når prisen var falt til rikets minste myntenhet var det umulig å finne en kjøper.Når eieren døde måtte alrunen følge med i kisten og på dommens dag skulle den stige fram for Gud ved sin eiers side og kreve hans andel av det evige liv!

Alrunen har hatt en sterk posisjon i folketroen til langt inn på 1700-tallet.Det var først etter at obligatorisk skolegang var innført at troen på dens magiske krefter begynte å forta seg.Men den dag i dag spøker den faktisk:for bare noen år siden sendte dansk TV et intervju med en eldre mann på Sønderjylland som i fullt alvor påsto at hans naboer øvet ondskapsfulle heksekunster og ikke vek tilbake for å pusse alrunen sin på folk og fe..!!

MALURT(Artemisia absinthium)

Familie:Kurvblomstfamilien.

Ekte malurt er en flerårig 30-100 cm høy busk.Tettvokst,med sølvgrå farge og silkehåret med gule blomster på sensommeren.

Strandmalurten er laver,mer krypende og gråere.Andre kjente planter i familien er f.ex. abrodd og burot.                           

Artemisia var den greske og persiske kongen Mausolos søster og kone og regjerte etter hans død i 353 f.Kr.Til ære for ham bygde hun et fantastisk mausoleum som ble regnet som et av verdens syv underverk.Hun var også en berømt botaniker og forsker og artemisiaslekten - som består av ca 200 planter ble oppkalt etter henne.

Artemisia henspeiler også på fruktbarhetsgudinnen Artemis,beskytter av fødende.Malurt ble da også brukt i tidligere tider til underlivsplager og fosterfordrivelse.

De medisinske egenskapene ble oppdaget av befolkningen som levde i tempererte strøk av verden hvor disse plantene vokser.Indianere fra New Mexico til British Colombia brukte planten mot bronkitt og forkjølelse.Kineserne ruller fortsatt sammen malurtblad som de stikker i nesen for å stoppe neseblødninger.Malurtkvister ble brukt til å ære Isis,legekunstens høye beskytter i det gamle Egypt.I det pagistike Europa var det vanlig å gi malurt som brennoffer ved begravelser og seremonier.Senere,bl.a. i middelalderen ble malurt lagt i kleskister for å hindre mus og møll i å ødelegge klærne.

Selve navnet malurt kommer av "møllurt",mens det engelske navnet "wormwood" henspeiler på plantens effekt mot innvollsorm.Det tyske navnet "wermut" viser til plantens bruk som krydder i vin,vermut - som var og er et middel for å forbedre fordøyelsen.

Brukt i en annen drikk har den gitt navn til Absint,"den grønne gudinne".Absint kjenner vi fra historier fra Frankrike på 1800-tallet,hvor kunstnere satt på kafeer og drakk - ofte med en mark i bunnen av glasset..

Malurt er giftig i store mengder over lengre tid pga stoffet tujon - og mange døde av denne drikken,den var nemlig sterkt vanedannende.

Malurt er en av de bitreste urtene vi har.Den har flere bitterstoffer som påvirker smaksløkende på tungen som reagerer på bittert,og setter i gang en refleks i magesekken og fordøyelsesorganene.Dette er en av grunnene til at den er så fin mot alle slags mageonder - og den er også fin til rensing av leveren.Urten brukes ved betennelser og infeksjoner.

Til annet bruk er den fin mot småfluer og for å holde insekter borte.

Malurt vokser vilt i Norge nord til Trøndelag,og er et "must" i enhver urtehage!

Den må ikke plantes ved siden av andre krydder-og medisinurter,da regnet vasker veksthemmende giftstoffer fra bladene ned i jorda og påvirker naboplantene.I tillegg må det sies at plantet nær brennesle kan den bli enda mer potent(kraftig).

Med sine vakre sølvaltige blader er den en flott plante i månelys og etter det har regnet.

Da får den et skimrende utseende som ser nesten magisk ut!!