RIDDERSPORT

En del av foreningen liker å drive med enda mer autentisk sport,nemlig sverdkamper og ridderturneringer.Her vil det bli mulig å få informasjon fra dem om det de gjør.

Ridder er en direkte avledning av ordet rytter, en som rir. På samme måte har en "ritter" på tysk og "chevalier" på fransk. Opprinnelig er ridderen en som kjemper fra hesteryggen.

Å holde hest og spesielt stridshest, har gjennom tidene vært kostbart. Lenge før middelalderen ser en derfor at det stort sett var overklassen som stod for rytteriet mens de lavere samfunnsklasser fylte opp infanteriets rekker. Dette var blant annet typisk for de romerske troppene fram til disse ble profesjonalisert sent i republikkperioden.

På samme måte var det kongens rikeste undersåtter som fylte opp rytteriet til de tidlige middelalderkongene. Etter som rytteriets betydning økte gjennom introduksjon av stigbøyler, bedre pansring og kampmetoder, begynte kongen å lønne menn som kunne stille fullt utrustet til hest. Lønnen var primært skattefritak, men ble etter hvert også gitt gjennom utlån av kongelig land. I perioden ridderen fikk låne landområdet tilfalt inntekten herfra, ham. Motytelsen var å stille som fullt utrustet ridder. Senere økte utlånet av land mot at ridderen stilte med utrustet hærfolk utover seg selv.

Utlånt kongelig land ble kalt len (på lån) og de mennene som fikk låne landet ble kalt lendmenn. Slik fikk en flere klasser av kongsmenn eller riddere fra de som stilte som en person til lendmenn som kunne mønstre en hel hær i kongens tjeneste.

I vår tid kalles ofte en hver som går i rustning eller harnisk som det egentlig ble kalt, for en ridder. Gjennom middelalderen brukte imidlertid alle soldater eller hærmenn som hadde anledning til det, beskyttelse. Å gå på slagmarken uten, ville bli sett på som for risikabelt. Full harnisk var imidlertid så kostbart at det stort sett var forbeholdt adelen, det vil si væpnere og riddere. Rike lendmenn/adlesmenn og kjøpmenn for den saks skyld, kunne likevel utruste sine hærmenn i like god og dyr harnisk. Fra høymiddelalderen ble disse kalt "Men at armes."

Det hevdes stadig at riddervesenet ikke fantes i Norge. Litteraturen fra middelalderen sier noe annet. Både Hirdskråa og Kongspeilet fra midten av 1200-tallet beskriver en norsk adel som ligner den kontinentale. Tilsvarende finnes i kongesagaene og spesielt i Sverressagaen, Baglersagaen, Håkon Håkonssons saga og Magnus Lagabøters saga (1100- og 1200-tallet). Alle disse er skrevet i tiden de omhandler og anses derfor som meget riktige kilder.

Organiseringen av kongens hird, ligner mistenkelig mye på det europeiske riddervesen. Hirdens øverste klasse er lendmenn, som fikk len av kongen for å stille hærfolk. Neste klasse er skutilsveiner som senere fikk tittel baron for å sidestilles med sine utenlandske kollegaer. Så har vi hirdmennene som kan sidestilles med en vanlig ridder. De to siste hirdklassene var gjestene kongens polititropper og eliteavdeling, og kjertesveinene, unge adelsmenn som var under opplæring for å bli hirdmenn.

Kavaleri ble antakelig først introdusert i Norge under kong Sverre. Fram til da hadde rytterne steget av hestene og tatt plass blant fotfolket under kamp. I Sverres saga, antydes betydelig anvendelse av rytteri og i Håkon Håkonssonssaga står det om aktiv bruk av hester under kamper spesielt på Østlandet. Magne historikere mener et slagkraftig rytteri muligens var et av elementene som gjorde birkebeinerne så militært suverene. Det store rytteriet kongen Håkon hadde med på vinterfelttoget til Värmland, er detaljert beskrevet. Det er også gjort betydelige funn av brynjehoser, ringbrynje for beskyttelse av bena. Da slikt kostbart utstyr i hovedsak ble brukt av ryttere, tyder funnet på et norsk aristokratisk rytteri. Baldisholteppet som er fra 1100-tallet viser en ridder som ligner mye på Wilhelm Erobrerens ridderne på Bayeuxteppet.

Utover i senmiddelalderen omtales norske stormenn som riddere på lik linje med dansker, svensker og tyskere.

Europeisk middelalder strekker seg fra ca år 400 og fram mot femtenhundretallet. Gjennom disse tusen årene var det faktisk som i dag, en teknologisk utvikling. Riktig nok tok alt lengre tid men likevel var det en løpende utvikling.

Karl den stores riddere på 800-tallet bar en enkel hjelm og ringbrynje, muligens med et panser (en padding) under. Våpnene var spyd, sverd, øks og skjold.

Ridderne på Bayeuxteppet fra midten av 1000-tallet, har fått lengre brynjer. Trekantskjoldet dekker kroppen bedre en de gamle rundskjoldene. Spydet er blitt lengre og flere holder det under armen. Slik blir lansen til.

Korstogsridderen på 1200-tallet vil ha full brynjekledning med ullfyllt linpadding under. En tett vest av flere lag lin over brynja hindret pilspisser i å trenge gjennom. Tønnehjelmen vil beskytte både hode og ansikt. Den nesten ankellange surkoten som bæres over all pansringen får etter hvert ridderens merke (våpenskjold). Dette forteller hvem han er på slagmarken, og skiller ham fra resten av hærfolkene. En effektiv livsforsikring. På grunn av løsepenger, var han mer verdt i live enn død.

Bedre våpen økte behovet for sterkere beskyttelse. Langsomt fikk brynjekledningen en utvendig forsterkning av metallplater. Ved å bøye dem etter kroppen ble de mer bekvemme å bære samtidig som de deflekterte stikk og piler. Slik utviklet harnisken seg. Fra første halvdel av 1300-tallet er det buede og formede plater supplert med brynje som er ridderens utrustning. Fortsatt bæres denne på en panserjakke i lin og ull. Fra og med 1200-tallet foregikk en tilsvarende utvikling på beskyttelse av hesten.

Et stridsharnisk veier fra drøyt 25 opp mot 35 kg. Dette betyr at den er tung å gå med over tid. I denne sammenheng må en huske at alle riddere var født til dette og hadde opptrening fra barnsben av. De hadde god fysikk og kilder antyder at de hoppet opp i salen i full utrustning. Påstander om at de måtte heises på hesten, er fantasiprodukter av folk som aldri har prøvd å ri i full harnisk. For en normalt trent person er det heller ikke noe problem å løpe rundt i skogen iført slikt utstyr.

En vanlig feiloppfatning er at ridderne bruket store tunge hester. Deres favoritthest var imidlertid den spanske Andaluseren. Generelt ønsket en hissige, hurtige og lettmanøvrerbare hester. Fart og vilje til å storme inn i en fiendtlig formasjon var viktig. Hester som var avlet til tungt arbeid, passet derfor dårlig.

Utfra hesteharnisker som fortsatt finnes, har en kommet fram til at middelalderhesten var ca 160 cm på manken. Det er noe under gjennomsnittet for dagens ridehester. Derimot ser det ut til at riddernes hester hadde større muskelmasse.

Ridderen i dag

Bueskytternes økende effektivitet, fotfolkets synkende respekt og introduksjon av skytevåpen, gjorde det mot slutten av hundreårskrigen langt mindre attraktivt å være på slagmarken for ridderen. Hvorfor ofre liv og helse når du kunne sende andre i ditt sted. Etter hvert ble ridderne passive adelsmenn som satt hjemme og forvaltet sine eiendommer eller holdt på med intriger ved hoffet. I stedet for selv å reise i krig, sendte de leietropper eller penger til kongen. Slik ble ridderne langsomt til et moderne aristokrati. Sine ferdigheter fortsatte de imidlertid å holde i hevd gjennom ridderturneringer. En sport med røtter i stridstrening fra 1000-tallet som ble populær blant høy og lav. Flere riddere skaffet seg enorme formuer gjennom slik sportslig aktivitet nesten som dagens fotballspillere.

I Norge døde mye av aristokratiet ut først under svartedauen og senere under unionen med Danmark enten ved at de igjen ble vanlige storbønder eller ble oppslukt av danske adelsslekter.

Norges kanskje mest kjente nålevende ridder er Wenke Foss. Hennes ridderskap er en belønning for stor og lang innsats i norsk film og senekunst. Ridderskap er ikke lengre militær tjeneste for kongen, men en æresbevisning for betydelig samfunnsinnsats.

Ola Arnesson

Lidenskapelig rytterkriger som aldri blir ridder

forfatter: OLA ONSRUD.